NSB: respekt!

Ja, jeg nyter fortsatt å ha senka søpla, selv to dager etter.
http://kfl.no/galleri/visbilde.php?gallerikatId=130&page=12

Jeg må imidlertid gjøre to unntak. Livet krever rett og slett at ordet ikke blir begravet fullstending, men ligger på en hylle et sted hvor man kan plukke det ned i nødstilfeller.

De to unntakene er:
Vålerenga. Jeg hater vålerenga.
Å trykke på feil ikon på skrivebordet. Jeg hater å åpne illustrator når jeg skal åpne photoshop.

Forresten skinner sola og det er en glitrende dag etter en perfekt helg.

Uansett, jeg håper på regn i bøtter og spann. Helst i badekar og basseng. For langtidsvarselet mitt står ikke å lese på yr.no, men på nettbanken min. Der er det spådd røde tall, trangt budsjett og nesa i en bok i sofakroken en god stund fremover. Men etter denne sommeren er det bare å erkjenne: det har definitivt vært verdt hver krone.

Stikker du innom på nudler og earl grey?

Dette blir et utradisjonelt innlegg for min del, men fikk alt for mange minutter til overs mens jeg ventet på å gjøre et intervju på Stockfleths i går. I samme kafeen ble det samtidig gjennomført minst to andre intervjuer. Ett av disse var av den politiske sorten (jeg smuglyttet litt til samtalen) og det andre var av Jan Thomas (mest sannsynlig ikke så veldig politisk).

Tilbake til saken. Stockfleths lager fantastisk kaffe. Uten tvil verdt pengene. Men det virker som det har mindre betydning. Som meg selv hadde de fleste på kafeen noe helt annet fore enn å drikke kaffe. Noen ble intervjuet. Noen jobbet tydeligvis. I en kakafoni av lyder finner de arbeidsro. Noen møtte venner. Noen begravde seg i en bok. Oppslukt i en annen verden. Noen virker som om de helt enkelt ville gjemme seg vekk litt. Være anonym i mylderet av andre mennesker. Og noen satt på utstilling i vinduet. For å bli sett? Uansett hva som er grunnen til at akkurat du er der er det riktig sted å være. Det er vel verdt noen kroner?

Man kan lage ganske god kaffe hjemme. Jeg besøkte en kompis som jobber med å selge kjøkken forrige uke og fikk en helt sinnsykt god kaffe fra en kaffemaskin til 20 000. Hvis jeg hadde hatt nok penger hadde jeg lett kjøpt en slik baristarobot. Men samme om du kan lage god kaffe hjemme vil det aldri bli som kaffen du kjøper ute. Hvorfor? Fordi en kaffemaskin til 20 000 ikke kan gjenskape lukten av nybrent, nykvernet, nypakket og nyåpnet kaffe. Den lukten som bærer  med seg søte undertoner av sjokoladecookies og kanel. Ikke kan hissig maskinfresing erstatte bakgrunnsstøy av personale som arbeider, folk som snakker og ler, telefoner som maser og stress som slipper skuldrene til karen i dress. Og ikke tar den oppvasken når du går fra koppen din på bordet. For det er vel verdt noen kroner?

Summa summarum får man ganske mye mer enn kaffe for 34 kroner. Man får servering. Noen rydder opp etter deg. Man får atmosfæren. Lukten. Lydene. De andre menneskene. Noen finner arbeidsro. Andre finner venner. Alle får et hyggelig sted å være. Etter jeg kom fra Australia synes jeg kaffe vær jævlig dyrt i Norge. Men nå begynner jeg å tro man får valuta for pengene. Hurra for Stockfleths. Møtes der i lunsjen?

Men hvor lenge kan man egentlig sitte der med en kaffekopp? Samme det, jeg trenger en kaffe til uansett.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=556321

La det være sagt først som sist at jeg ikke er en del av ultramiljøet. Jeg er en ganske allminnelig fotballidiot. Ikke er jeg en forkjemper for ultrakulturen heller. Jeg befinner meg ikke på et av ytterpunktene som supporter, men et sted i midten, mellom familiefedre og fanatikere. Men jeg ønsker å se begge ytterpunktene når jeg går på kamp. Se både fireåringen som sitter på fanget til far og den lykkelig gale ultragjengen som har sydd sine egne flagg og skrevet sine egne sanger. Det er ingen som skal ha monopol på gode fotballopplevelser.

Jeg har full forståelse for at man trenger regler, både på banen og utenfor. Jeg har derimot vanskelig for å forstå at reglene skal gjelde hvem man kommer sammen med, hva man synger og hvordan man kler seg. For enkelte, nei, faktisk for mange norske supportere kan det virke som om slike regler er en målsetting i seg selv. ALLE må leke etter de samme reglene, og de reglene er det VI som bestemmer. Og i dette tilfellet er VI majoriteten. VI er flest. Du skal ikke være annerledes, sier VI. Du skal ikke stikke deg ut. Du må for all del ikke provosere noen. Ikke OSS, og definitivt ikke DEM, for det liker ikke VI. Det minner mistenkelig om jantelov og, enda tristere, om erkenorsk trangsynthet og mangel på aksept.

Her vil jeg skyte inn at det er ingenting jeg setter mer pris på enn et samlet og stort supportfelt som “trekker i samme retning” og bidrar til å gjøre fotballkamper til noe mer enn en sport. Vi i Lillestrøm har kanarifansen, norges beste supportere, og det skal vi være faen så stolte av.

Norske klubber har valgt å håndtere ultras og casuals på helt forskjellige måter. Om noen klubber har valgt en bedre løsning enn andre skal jeg ikke spekulere i. Slik jeg opplever det har LSK og deler av kanarifansen valgt å trekke opp sperrelinjer mellom seg selv og de undergruppene som eksisterer. Fornuftig i tilfeller der undergruppene åpenbart lager “kvalm og bråk” som skader klubben og gjør at det føles utrygt å gå på kamp. Tilsvarende synd er det imidlertid hvis man utestenger de ivrigste supporterne, de fanatiske som lever for å støtte laget sitt hver søndag (og alle andre dager), fordi man ikke klarer å skille de fra førstnevnte. Vold har ingenting med fotball å gjøre. Ekstremt engasjement har alt med fotball å gjøre.

For den gjennomsnittlige norske supporter som ikke leser nettforum og overvåker aktiviteten daglig er det naturlig nok vanskelig å skille den ene gruppen fra den andre. Dessuten er det vanskelig å forstå fenomener som ultras, casuals og hooligans dersom man ikke er spesielt interessert og tar seg tid til å lese seg opp på emnet. Jeg vet på langt nær alt om forskjellene selv. At man ikke forstår eller ikke vet er imidlertid ikke grunn god nok til å fordømme en gruppe mennesker.

Jeg har selv vært på tur med ultras, diskuter og ledd med dem, og opplevd å støtte laget på deres premisser. Personlig opplevde jeg dem som alt annet enn bråkmakere. Dersom jeg igjen skal forsøke å se verden gjennom en øynene til et ultramedlem er det dessverre ikke nødvendigvis så lett å unngå. Etter å ha jobbet som journalist skammet jeg meg over å lese spekulasjonene rundt at lillestrømsupportere kom til Trondheim for å slåss før kampen mot RBK nylig. Det var i beste fall meget middelmådig journalistikk:

“Nettavisen vet at nærmere 50 fotballpøbler tilknyttet Lillestrøm reiser til Trondheim i forbindelse med kampen. Omtrent halvparten skal være tilknyttet casuals-gruppa Sportsklubbens Fineste. Den andre halvparten skal være tilknyttet ultrasgruppen UFC.”

Ingen fra de navngitte gruppene var intervjuet. Resultatet var at i det øyeblikket ultragjengen forlot hotellet de bodde på var motstanderens mer aggressove miljø på plass og “inviterte til dans”. Sportsklubbens fineste var ikke i Trondheim overhode. Ultra felt C takket høflig nei til et voldelig oppgjør. Resten av kvelden var det spent stemning mellom de to gruppene. Eksempelet illustrerer hvordan media kan være med å eskalere en konflikt som i utgangspunktet knapt eksisterer. Synd for norsk tribuneliv.

Noe av skylden må ultragjengen selvfølgelig ta på sin egen kappe. Eksempelvis er tagging og hærverk er ikke noe de kan være kjent med. Så har de også kontaktet de fornærmede partene for å gjøre opp og tatt grep for at noe lignende ikke skal skje igjen. I følge de som var med på turen dreier det seg om en enkeltperson som sto bak taggingen, og vedkommende er ikke lenger en del av gruppa. Enkeltpersoner må selvfølgelig stå ansvarlig for sine handlinger, men i dette tilfellet burde supporterne ha utøvet strengere disiplin og forhindret situasjonen.

For disiplin er et stikkord. Ultrasmiljøet er godt organisert og har klare kjøreregler for hva som er akseptabel oppførsel. De har gang på gang tatt avstand fra vold, fra rasisme og fra hærverk. Til og med når det gjelder de mye diskuterte stickerne har de retningslinjer for hva som er godkjente plasseringer. Dette må de håndheve selv dersom de vil unngå at klubben og andre blander seg inn.

For det har de gjort, og det kommer de til å fortsette å gjøre så lenge de opplever negativ omtale takket være en undergruppe. Den oppdelingenen og “segregeringen” som er blitt gjort på stadion og i norske klubber har kanskje vært nødvendig. Men jeg stiller likevel spørsmålet om man virkelig ønsker en homegen og enerådende supporterklubb? Personlig synes jeg undergrupper gjør det både mer morro og interessant å følge tribunelivet. Mangfold og ulikheter er ikke negativt. Ja, vi skal støtte samme klubben. Men det er flere veier som leder til målet.

For vi alle håper på det samme når de drar på stadion: den gode fotballopplevelsen. Men den er ikke nødvendigvis den samme for deg og sidemann. Blant norske supportere har vi en del “minoriteter”. Delvis fordi de ønsker det selv, delvis fordi de ikke er velkommen ellers. Kanskje fremhever man ulikhetene ved å definere at “de” er annerledes enn “oss”, med vantette skiller. Kanskje kunne man vært mer imøtekommende og dratt nytte av de synergiene man ville få ut av et samarbeid. Uansett synes jeg ikke man skal kategorisk fordømme undergrupper av prinsipp. De vil støtte klubben. Jeg vil se de på stadion.

Lufta er for alle.