Jeg hadde en samtale med en god venn for noen dager siden. Etterpå har jeg tenkt på noen ting som kanskje best oppsummeres i den loslitte metaforen som utgjør tittelen på dette innlegget.
Hver morgen ser vi oss i speilet. Noen av oss dusjer, pusser tennene og er på vei ut døren. Andre bruker mer tid på sminke, hår, klær, smykker, kremer og gud vet hva. Alt skal se best mulig ut. For sistnevnte er det viktig å perfeksjonere detaljene. Foran speilet prøver vi å finne frem til et godt førsteintrykk for å møte nye mennesker. Speilbildet skal gjerne også representere personligheten vår; det skal uttrykke hvem vi er.
Paradoksalt nok vil de av oss som kun kaster et blikk på speilbildet gjerne hevde det motsatte. At det å sminke seg og finpusse et strømlinjeformet ytre ikke handler om å utrykke seg selv. Snarere tvert imot – det handler om å uniformere og beskytte seg. De mener vi er personen i speilet før den får på sminke og moteklær. At den ekte, naturlige sannheten bør ligge helt oppe i overflaten, uten å maskeres.
Uansett hvilken kategori man tilhører er det ikke sikkert man har helt rett, og de færreste av oss tilhører kategorisk en av sidene. I kollisjonen mellom synspunktene kan det imidlertid oppstå konflikt, og kritikk som kan være vond og føles uberettiget. Uberettiget fordi kritikk vi får av andre gjerne ikke stemmer med det bildet vi har av oss selv. Det er ikke den personen som hilser på oss i speilet hver morgen.
Det interessante, synes jeg, er nettopp den utfordringen (hvis man kan bruke det utrykket) med å få de to bildene til å matche – til å overlappe hverandre. Den personen man selv ser i speilet skal gjerne være så lik den personen andre ser som mulig. Skal den ikke det? Ytterpunktene bør ligge så nær hverandre de kan. Slik at ikke det sympatiske smilet i speilet blir oppfattet som overlegen falskhet i virkeligheten. Slik at den virkeligheten og sannheten vi har omhyggelig konstruert i vårt eget hode stemmer over ens med verden slik den oppleves av andre. Eller er det egentlig ikke så viktig?
Det blir viktig i det øyeblikket vi konfronteres med forskjellene i form av kritikk. Særlig hvis den kommer fra noen vi bryr oss om. Kanskje tar vi ofte for lett på hvordan vi kritiserer andre, og hvordan vi kommuniserer det vi har å si. Selvbildet er selve kjernen av oss selv. Det er slik vi er for oss selv. Slik vi definerer oss selv. Vi er den personen i speilet. Og ingen liker når andre slår sprekker i speilet. Eller speilbildet selv.
Det enkleste er selvsagt å nekte for kritikken. Det er ingen grunn til å akseptere andres versjon av en selv. Man kjenner jo seg selv best? Det er ikke feil. Etter min mening vil det viktigste alltid være hvem du føler du er, hvordan du trives med deg selv og det livet du lever. Men kritikk er et verktøy som finnes for at vi kan bruke det. Og selvbildet er jo nettopp bare det, et bilde man maler hver dag. Kanskje kan man lære å male med enda en farge?
